Henrik Ibsens skrifter

Hegel gjorde med andre ord det han kunne for å imøtekomme Ibsens ønsker, og fra nå av sendte dikteren hyppigere rapporter om fremdriften av dramaet. Den 22. februar 1873 kunne han melde at han var i gang med trykkmanuskriptet, samtidig som han ekspederte de første 48 sidene; dette vil si tre ark 16 sider når hver manuskriptside blir omtrent én trykt side. Resten fulgte i regelmessige sendinger til slutten ble ekspedert 24. mai 1873.

Ved oversendelsen av tredje porsjon beklager Ibsen i det innlagte brevet til Hegel 9. mars 1873 at han har regnet feil, og at renskriften av dramaets første del vil resultere i flere sider enn han først har oppgitt; det har vist seg å være flere tilføyelser enn han hadde oversikt over, og strykningene var færre enn beregnet: «Nu vil jeg gjerne vide hvorledes De optager dette. Måske har De intet derimod; men måske finder De også at bogen blir større end De kunde ønske.» Det er ikke registrert noen reaksjon fra forleggeren.

Kontakten med de filologiske vennene i Kristiania i anledning spørsmålet om å finne en skrivemåte for greske navn som kunne egne seg for skandinaviske lesere, avdekket en viss uenighet mellom vennene og dikteren. I begynnelsen av mai 1873 hadde Ludvig Daae og Jakob Løkke overfor Hegel tilbudt seg å gjennomse korrekturarkene med tanke på skrivemåten av greske navn. Dette forslaget ble av Hegel lagt frem for Ibsen, og i brev av 9. mai svarer Ibsen at han ikke har noe imot dette, forutsatt at det ikke sinker trykkingen. I brev til Daae av 27. mai forsikrer Ibsen at han «naturligvis med den største tak og glæde» aksepterer tilbudet, mens han minner om at han har noen prinsipper for skrivemåten av disse navneformene. Det gjelder blant annet i størst mulig grad å unngå de greske diftongene av typen -eios og -eioni. Daae og Løkke allierte seg med navnegranskeren Oluf Rygh ved universitetet. De ønsket å overtale Ibsen til å bruke en latinsk skrivemåte for greske navn, slik det var vanlig i fransk og engelsk (jf. Daaes brev til Hegel 24. juni 1873; HIS 13k, 246). I mellomtiden var Ibsen reist fra Dresden til Wien for å delta i verdensutstillingen som jurymedlem for maleri og skulptur. Han mottok de aktuelle korrekturarkene, videresendt fra den faste korrekturleseren, August Larsen ved Gyldendal, og han fikk også brevet fra Daae til Hegel. På baksiden av dette brevet skriver en lettere irritert Ibsen til Larsen 30. juni: Trykkingen av dobbeltdramaet gikk sin gang etter hvert som manuskriptsendingene ankom København, og 2. oktober 1873 skriver Hegel til Ibsen at han har sendt et falset eksemplar, slik at dikteren kan danne seg et inntrykk av det ferdige verket: I sitt svar til Hegel 6. oktober 1873 uttrykker Ibsen sin fulle tilfredshet både med de nye typene, den gode papirkvaliteten og den omhyggelige korrekturen ved August Larsen. At Ibsen denne gangen ser ut til å ha vært uvanlig spent på hvordan det nye verket ville bli mottatt av publikum, går frem av det han skriver til slutt i brevet: Det har vært uenighet om utgivelsen skjedde 16. oktober 1873, slik J.B. Halvorsen oppgir (1885–1908, b. 3, 55), eller 17. oktober, slik Harald Tveterås har funnet dokumentasjon på i Gyldendals arkiver i København (1950–96, b. 2, 432, note 31). Riktig dato er trolig 17. oktober, jf. København-avisen Dags-Telegraphen 18. oktober: «Keiser og Galilæer er udkommet igaar (Fredag) Formiddag» (Anonym 1873c). Boken ble fraktet til Norge med «Excellencen Toll» og lå på bokhandlerdiskene i Kristiania mandag 20. oktober. Dagen etter averterte ni forskjellige bokhandlere i Kristiania at de hadde Ibsens nye verk. I Dresden hadde Ibsen allerede 18. oktober mottatt pakken med frieksemplarene av Kejser og Galilæer fra forlaget, og han kvitterer begeistret til Hegel 19. oktober: «mit nye arbejde i det splendide udstyr ser ud som et pragtværk». Han kan bare håpe at de politiske forviklingene i København for øyeblikket ikke vil stjele oppmerksomheten fra utgivelsen. Her sikter Ibsen til maktkampen mellom Folketinget, dominert av «det forenede Venstre», og regjeringen, som hadde sin støtte hos de konservative og de nasjonalliberale. Et nyvalg var fastsatt til 14. november. Imidlertid ser det ikke ut til at politisk uro hadde noen innflytelse på salget.

Boken var på 512 sider, med sine ti akter det mest omfangsrike skuespill Ibsen noen gang hadde gitt ut. Prisen for et heftet eksemplar var satt til tre riksdaler. Førsteutgavens opplag var på ca. 4000, men på forhånd var det bestilt 3200 eksemplarer, og Hegel gikk i gang med å forberede en ny utgave med et opplag på 2100 før salget var begynt (jf. Tveterås 1950–96, b. 2, 193). De 800 eksemplarene som var igjen av førsteutgaven, ble revet bort første salgsdagen, for det meste i bokhandlene i København. Hegel kommenterer salget i brev til Ibsen 19. oktober 1873: «Det er et ganske enestaaende Tilfælde i min Praxis, vistnok i vor Boghandels Historie, og maa i højeste Grad være opmuntrende for Dem» (KBK NKS 3742, 4°, II).

Ikke noe tidligere år hadde Ibsen tjent så godt på sitt forfatterskap som i 1873. For de to utgavene av Kejser og Galilæer kunne han heve honorarer på til sammen 10 240 kroner før året var ute. I tillegg kom honorarer for tredje utgave av Kjærlighedens komedie og for annen og tredje utgave av Hærmændene på Helgeland, og dessuten honorar for Christiania Theaters oppsetning av Kjærlighedens komedie. Totalt kom honorarutbetalingene dette året opp i 13 303 kroner. Det tilsvarte noe over det dobbelte av en professors topplønn i 1870 (jf. M. Meyer 1971, 391).

Den store oppmerksomheten som ble Kejser og Galilæer til del straks ved utgivelsen, holdt seg imidlertid ikke lenge. Nye utgaver ble sendt ut etter behov, men de var ikke så store som de to første, og det kunne gå flere år mellom hver gang. Da den femte utgaven kom ut i 1905, var det totale opplaget på 9000 eksemplarer.

Allerede én uke etter utgivelsen kom Dagbladets anmeldelse, tydelig preget av ærbødig respekt for det uvanlig omfattende verket: Anmelderen har forberedt seg gjennom historiske studier og er i stand til å kommentere forholdet mellom de historiske kildene og dikterens bruk av dem. Ibsen har tatt seg en del friheter i de første aktene, blant annet for å skildre en gradvis utvikling i hovedpersonen fra kristendom til hedendom, mens den historiske Julian hadde forlatt sin kristne tro mye tidligere. I fremstillingen av hans liv og krigsbedrifter fra fjerde akt og slaget ved Argentorate (i år 357) og til han ble keiser (i 361), er dikteren trofast mot overleveringene. I verkets annen del får Julian økende vanskeligheter, og her hevder anmelderen at keiseren i større grad har seg selv å takke: «det Selvforskyldte optræder ved Siden af og modsat det Tragiske, viser sig altsaa altid stigende som komisk, og jo mere dette fremtræder, svækkes og blegner det Tragiske» (Anonym 1873b, 5/11).

Dagbladets omtale går over fire lengre deler mellom 25. oktober og 12. november og setter dermed en standard; også Morgenbladets omtale strekker seg over fire nummer, fra 13. til 16. november. Anmelderen K.A. Winterhjelm skriver at Ibsen i dette verket viser sitt mesterskap når det gjelder å levendegjøre den ånds- og samfunnstilstanden som kunne gjøre en Julian Apostata mulig og sannsynlig: Også de følgende aktene, med fremstillingen av de filosofiske lærdomsskolene, er rosverdige. I verkets annen del synes anmelderen at forfølgelsen av de kristne er i hardeste laget. Han mener å vite at historiens Julian satset mer på spott og ublodige tiltak, selv om de kristnes hat og fanatisme kunne være provoserende nok. Kritikeren er ærbødig i tonen, men han er likevel ikke helt tilfreds med avslutningen: «det føles tilslut nok, som at Julian har tabt, men ikke, som om det er Kristendommen, der har seiret – i dette Tilfælde altsaa: vist sig som Sandhed – naar Julian i sine sidste Repliker intet har at kalde tilbage, intet at angre». Ellers er han rask med å konstatere at verket som helhet er et «glimrende Vidnesbyrd om Forfatterens Aandsdybde og Digtergeni og det er ikke formeget sagt, at enhver Literatur vilde være stolt af dette Kjæmpedrama» (Winterhjelm 1873, 16/11). Ibsen fulgte med i Morgenbladet, og 24. november sendte han et brev til Winterhjelm hvor han takker hjertelig «for Deres særdeles interessante og omfattende afhandling over ‹Kejser og Galilæer›».

Blant de norske kritikerne som markerte seg klarest ved mottagelsen av det uvanlig omfattende skuespillet, var Arne Garborg, ennå ikke 23 år gammel. Han skrev en lengre anmeldelse med tanke på Bergensposten, men ble oppfordret til å publisere den som bok. Henrik Ibsen’s «Keiser og Galilæer» : en kritisk Studie kom ut på Aschehoug i midten av november 1873, under signaturen G. Første del er en karakteristikk av dikteren. Henrik Ibsen er ingen populær dikter, men en søkende sjel som har fått diktergaven i rikt mål. Han er først og fremst en tankenes dikter, uten å være filosof; det er spørsmål og tvil han vil vekke hos leseren, ikke stemninger. I det foreliggende dramaet er han ikke opptatt av menneskelivets små konflikter, men av de store motsetningene i tilværelsen: verdenslivet versus Gud, skjønnheten versus sannheten. Verket formulerer et spørsmål om sivilisasjonens historiske utvikling, med en idé om «det tredje rige» som historiens mål. Garborg går også inn på hovedpersonen Julians personlige utvikling. Han mener at Ibsen har skapt et overbevisende konsekvent bilde av Julians vei fra en tolerant og åpen innstilling, via en fase hvor han gradvis tvinges av omstendighetene og de kristnes økende tross, til en voksende motvilje mot kristendommen, noe som i sin tur gjør at de forfulgte blir heroiske i sin fanatiske motstand. Ibsens plan med sitt Julian-portrett, især i dramaets annen del, blir av Garborg oppfattet som å tegne en begavet ung manns forfall, via hans forbausende iherdige og blodige slaktofferpraksis ofte iført fillete klær og med uflidd hår og skjegg, til noe som er blitt en forvirret og halvt komisk narr.

Samtidig opplever Julian seg som keiser opphøyet til en guddommelig posisjon, og kravet om å gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er, vil si at han som keisergud i egne øyne er berettiget til begge deler, undersåttenes liv og blod, deres sinn og vilje. Men på dette punktet i handlingen er det ikke Julian som har kontrollen: Basilios og Gregor står frem som uredde kristne ledere, krigsøversten Jovian har gått over til kristendommen, og for keiseren går det nå mot en utgang som i Garborgs øyne har en rystende tragisk virkning.

Hele veien er anmelderen udelt positiv i sin vurdering, men mot slutten nyanserer han sin begeistring. Det er med dette dramaet som med ethvert av Ibsens arbeider, «man lægger dem bort med en ubehagelig Følelse af at være utilfredsstillet. Udviklingens Knuder er allesammen formelt løste; men Spørgsmaalenes inderste, smerteligste Braadd staar ubønhørligt igjen» (Garborg 1873, 55). Ibsen har ikke så lett for å slå seg til ro med en halv løsning, og den hele løsning er ikke mulig å finne fra hans standpunkt. Nødvendighet og frihet er motsetninger som ikke kan forenes. Hvordan skal man da forstå begrepet om «det tredje rige»? Garborg mener at Maximos er den personen Ibsen selv taler igjennom til sin samtid, og derfor er hans gåtefulle ord kanskje ekstra problematiske. Likevel er det en dikterisk bedrift Ibsen har utført med sitt dobbeltdrama. Han har gjenskapt historien om keiser Julians korte og dramatiske regjeringstid, ikke som en historiker, men som en dikter. Den grundige drøftelsen vakte oppsikt, og en ny utgave av den lille boken ble sendt ut året etter.

I Aftenbladet (tidligere Krydseren) kom det 19. november 1873 en lengre usignert anmeldelse (skrevet av Kristian Elster, jf. Halvorsen 1885–1908, b. 3, 56). Anmelderen går grundig inn på Julians personlige utvikling i de to delene av dramaet og peker på en tydelig forskjell mellom de to fasene: Mens Julian i Cæsars frafald er full av begeistring og ungdommelig sannhetssøking, fremstilles han i Kejser Julian mer og mer som en som søker forherligelse av seg selv på de antikke gudenes nivå. I første del er han trett av bøker som veien til visdom; i annen del viser han flere ganger til skrifter han har under arbeid, og som nok skal slå all motstand til jorden når de blir ferdige. Den dramatiske spenningen er større i første del enn i annen, slik at de fleste kanskje vil «føle sig ligesom afkjølede under Læsningen af Skuespillets anden Halvdel». Sammenfattende skriver Elster at Ibsen i Kejser og Galilæer har utfoldet hele sin mektige diktekunst: En tidlig dansk anmeldelse, skrevet av litteraturhistorikeren Frederik Winkel Horn, stod i Fædrelandet 22. november 1873. Denne anmelderen har ikke mye positivt å si om det omfangsrikeste verket Ibsen har skrevet. Dikteren har lagt ned et tidkrevende arbeid med de historiske kildene, men det har ikke lyktes ham «at kaste Poesiens forklarende Lys over den frafaldne Kejsers Billede» (Winkel Horn 1873). En betingelse for at kampen mellom keiseren og galileeren skal kunne interessere leseren, er ikke bare at det er en kamp på liv og død, men at keiseren ved sin storhet og energi makter å engasjere leserens sympati. Man må oppleve at det er et betydelig menneske som går til grunne, fordi han har valgt feil, fordi han går imot Gud. Ibsens Julian-skikkelse har ingen slik dimensjon, selv om noen av de omkringstående ser ut til å ane høyere makters utkårne redskap i ham. At mystikeren Maximos betrakter ham som en inkarnasjon av verdensånden, er ufattelig for Winkel Horn, som synes at han er «en svag og vaklende Natur, der forfølger saa taagede Maal, lader sig lede saa blindt, at man undertiden, før det virkelig sker, fristes til at tro, at han har tabt Forstanden». Den andre delen av dramaet er helt klart den svakeste. Mens første del er mer av en innledning, er det i annen del striden egentlig føres, og her skulle vi ha blitt revet med, men varmen og lidenskapen mangler. De historiske studiene Ibsen har måttet drive med, ser ut til å ha kvalt inspirasjonen.

Hegel var påpasselig med å sende Ibsen danske aviser og tidsskrifter som hadde omtale av hans skuespill, og i et brev til Hegel 3. desember 1873 takker dikteren for denne formidlingen. Han kommenterer Fædrelandets nokså negative omtale slik: «Den W:-Hornske anmeldelse tager jeg ingen notits af. Inden kort tid vil deslige indvendinger forstumme. ‹Kongsemnerne› havde, da det udkom, meget mere at gennemgå.»

Året etter kan det se ut til at anmelderne er mindre positive enn de fleste var i utgivelsesåret. En av de norske som ikke er særlig begeistret, er Olaf Holm, som i Ludvig Kristensen Daas tidsskrift Tids-Tavler skriver et lengre essay med tittelen «‹Den Tredje›. Bemærkninger til Ibsens ‹Kejser og Galilæer›». Julian samler i seg ulike religiøse og filosofiske bevegelsers håp og forventninger, og det måtte være dikterens oppgave å fremstille hans skiftende stemninger og konfliktfulle sjeleliv i full harmonisk utfoldelse og i tragisk skjønnhet. Ifølge Holm er det et stort spørsmål om dette har skjedd med Ibsens Julian. Denne tvilen kommer av at dikteren har ønsket å bruke sin hovedperson «som Form for sin egen nyplatoniske Verdensanskuelse». Han burde heller ha vært mer tilbakeholden med det filosofiske resonnementet. Når en del lesere ikke har funnet verket helt tilfredsstillende, har nok det sammenheng med «at Helten er bleven til som ‹Brand›, for konsekvent videnskabelig at forfægte en Ide, men ogsaa netop derved bliver [han] forhindret fra fuldt ud at leve » (Holm 1874, 309). Og diktning skulle primært handle om det å leve. Maximos med sin idé om de tre rikene har også en forsoningslære, men det er en forsoningslære som fra et kristent standpunkt må forkastes fordi den gir mennesket en for stor andel (1874, 330). Kritikkens premisser er altså dels estetiske og dels teologiske i dette bidraget.

De ovenfor refererte anmeldelsene, bortsett fra Winkel Horns, er alle skrevet av norske kritikere kort etter utgivelsen senhøstes 1873, og de aller fleste er udelt positive. Verket ble gjenstand for kritikkens oppmerksomhet også i det øvrige Norden, ikke minst i Danmark. Danske kritikere hadde gjennomgående sans for Ibsens dramatikk, men som regel var deres ros mer innpakket i forbehold.

At det fra dansk kirkehistorisk hold ville komme kritiske reaksjoner, var kanskje ikke overraskende. I Nordisk Maanedsskrift for folkelig og kristelig Oplysning, et grundtvigiansk preget tidsskrift, skriver teologen P. Riemann at dramaet ved første gangs lesning er medrivende. Han finner enkelte steder et visst effektjageri, blant annet i slutten av annen akt av Kejser Julian, hvor prosesjonen av Apollon-dyrkere i trengselen på torvet i Antiokia støter sammen med en prosesjon av kristne fanger, og de to togene synger vekselsanger idet de passerer hverandre. Et annet eksempel på utvendig effekt følger like etter, der den gamle, blinde biskop Maris forbanner keiseren, slik at Apollons tempel umiddelbart styrter sammen i bakgrunnen. «Men bliver så ikke det verdenshistoriske skuespil ved alt dette og meget andet, navnlig også mystikeren Maximos’s spændende gådetale og gøgleri, til et åndeligt spektakelstykke? Eller er der noget historisk berettiget i skildringen?» (Riemann 1874, 65). Anmelderen antar at det meste har grunnlag i de historiske kildene, men peker på at det også forekommer avvik. Julian har neppe noen gang vært overbevist kristen. På den annen side er det å gjøre ham til antikrist, slik dikteren vil, «ikke alene historisk uberettiget, men som åndeligt usandt også digterisk forkasteligt» (Riemann 1874, 70). Å knytte Julian til en idé om «det tredje rige», en kraft som skulle føre historien fremover, virker etter Riemanns syn ikke overbevisende; rollen denne keiseren fikk å spille, var heller å være reaksjonær, å bremse utviklingen. Ibsens Julian-drama har ikke desto mindre noen få steder hvor det skapes tragisk sannhet, ifølge Riemann. Ett slikt sted er Basilios’ og Makrinas avsluttende ord ved Julians død, et annet er tidlig i annen dels annen akt, hvor Gregor av Nazianz forteller hvordan han ble vekket og viet til prest i den kirken som nå forfølges av keiseren. Det er de kristne heltenes tale som griper denne anmelderen sterkest.

Georg Brandes innleder sin anmeldelse (i sitt eget og broren Edvard Brandes’ nye tidsskrift Det nittende Aarhundrede, 1874) med å gi sin forståelse av hvordan Ibsen tolker Julians historiske betydning: Kristendommen, som midt på 300-tallet var blitt det romerske keiserdømmets hoff- og statsreligion, ble gjennom Julians handlinger forvandlet til en forfulgt lære, og gjennom denne motgangen fikk den tilbake sin opprinnelige religiøse karakter og sin primitive martyrlidenskap. Samtidig definerer dette Julians tragiske skjebne. Ved mystikeren Maximos’ bidrag får Julian en idé om at han, uten å ha noe reelt valg, skal grunnfeste det tredje riket, det som forener hellenismens livsglede og kristendommens livsfornektelse. Julian bryter etter hvert både med keiseren og med de kristne, men opplever ikke at han har hellet med seg i forsøket på å gjenoppvekke den antikke gudsdyrkelsen. Brandes hevder at ingen tidligere dikter har maktet å gi denne keiseren et så sammensatt og individuelt portrett. Likevel finner han en motsigelse som virker forstyrrende: På den ene side har den unge Julian gjort opprør mot sine læreres ensidige bokdyrkelse. På den annen side er han som keiser stadig opptatt av sine skriverier; han fremstår i Brandes’ øyne nærmest som «literær Pedant og Nar». I stedet for en uredd hersker i kamp mot historiske krefter blir han fremstilt mer som en forfengelig makthaver opptatt av detaljer. Brandes mener at Ibsen ikke har lyktes like godt i siste som i første del med å gi sin helt den storheten som er nødvendig for at han skal ha tragisk interesse: Både Maximos og Makrina ser Julians liv som determinert; han måtte handle som han handlet. Dette er en forsynstro som Brandes har lite til overs for, og etter hans syn ligger ikke Ibsens styrke i løsningen av metafysiske problemer; den ligger i det psykologiske. Men Ibsen har investert mye i ideen om det tredje riket – et begrep Brandes mener er omtrent like utydelig «som hin ‹Deus caritatis›, der slutter ‹Brand›». Brandes mener at dialogen er levende og dramatisk sterk, den historiske koloritten er så treffende at «Scenerne mangen gang synes at foregaa for Ens Øjne». Blant de beste opptrinnene nevner Brandes åpningen, hvor keiseren med sitt følge er på vei til kirken, videre situasjonen hvor Julian lar seg kåre av keiserens tropper, og spesielt slutten av første del, hvor Julian etter ofringen stiger opp i dagslyset, «og Fadervor som i en ophøjet Vekselsang mødes med hans og hans Venners Udbrud». Ifølge Brandes har Ibsen aldri oppnådd større virkning enn han gjør i scener som disse. Brandes’ totalinntrykk av Kejser og Galilæer svarer til det han har av Peer Gynt: «Det er fuldt af ypperlige Ting, høyst dybsindige, højst poetiske; men der findes noget før Værkets Slutning et Parti (svarende til 4de Akt af ‹Peer Gynt›), hvor Inspirationen ikke har formaaet at beherske Stoffet» (Brandes 1874, 83–84). Trolig sikter Brandes her til det stedet i fjerde akt, ved den keiserlige teltleiren nær Eufrat og Tigris, hvor Julian forklarer hvordan han vil at soldatenes dyrkelse av ham skal innrettes.

Fra 1874 stammer også en usignert anmeldelse i det danske ukebladet Nær og Fjern, redigert av Peter Hansen (jf. HIS 12k, 745–46), som kjente Ibsen og sannsynligvis er artikkelens forfatter. Denne kritikeren har fulgt med i kritikken av verket i Norge og Danmark, og han noterer at man i dansk presse har «modtaget Digterværket noget køligere» enn i norsk presse. Den kjølige reaksjonen kan han slutte seg til, ettersom han finner lite å bli begeistret over: «skulde der rettes en Hovedindvending mod ‹Kejser og Galilæer›, vilde det netop blive den, at det hele Digterværk mere skyldes Reflexionen end den digteriske Inspiration. ‹Kejser og Galilæer› samler sig ikke noget Sted til en Enhed eller Helhed» (P. Hansen 1874, 5). Dette vil ikke si at verket er uten interesse; dikteren har unektelig fått et grep om den tiden han fremstiller, og teksten gir uttrykk for åndrike tanker i mange situasjoner. Men om man vil stille Ibsens verdenshistoriske drama ved siden av for eksempel Oehlenschlägers Hakon Jarl, som også handler om hedenskap versus kristendom, så blir Kejser og Galilæer mer en rekke dramatiske scener enn en fullbåren tragedie. Også denne anmelderen mener at Cæsars frafald har mer dramatisk liv enn siste del; både fremstillingen av keiserhoffet i Konstantinopel og livet blant visdomslærerne i Athen er «fortrinlige Tidsbilleder». Han synes mystikeren Maximos er interessant, skjønt uklart tegnet. Både i denne skikkelsens og i den kristne Makrinas munn har Ibsen lagt noe av sin «underlige fatalistiske Verdensanskuelse». Det er lite av oppløftende stemninger; hedenskapet er tomt og meningsløst, mens kristendommen skildres som nesten bare avskrekkende asketisk. At Ibsen har valgt å fremstille en Julian Apostata uten å slå til med en apoteose av hellenismen, er skribenten forbauset over, og han legger til: Anmeldelsen slutter med en konstatering av at dette ibsenske skuespillet ikke er beregnet for scenisk fremførelse; også på den måten hadde publikum grunn til å være skuffet.

Denne kronologiske presentasjonen av en representativ andel av de offentlige vurderingene Kejser og Galilæer ble gjenstand for i Norge og Danmark i samtiden, viser et noe varierende bilde. Man må gi den sist refererte kritikeren rett i at mottagelsen i Norge var mer anerkjennende enn den var i Danmark. Hos de fleste norske anmelderne var responsen til det store historiske skuespillet mer preget av respekt enn av begeistring; den kan betegnes som en succès d’estime. De danske anmelderne kan virke mer frimodige og selvbevisste i sin dom.

I tillegg til de publiserte anmeldelsene foreligger det en og annen skriftlig respons som ikke var ment for offentligheten, men som likevel kan ha interesse i den grad de stammer fra kritisk kompetente lesere. Vi vil ta med to av dem, en norsk og en dansk. Fra Firenze skriver Bjørnson 19. november 1873 til H.E. Schirmer: «Ibsens ‹Kejser og Galilæer› har jeg læst. Det var en stor skuffelse. Jeg tænker, at nu er det forbi med Brand-poesien (digtningens zukunft-musik!) – og så får vi vel, hvad han vil blive en mæster i, intrige-stykker af ham! Vi har brug for dem!» (Bjørnson 1921, b. 1, 168). Mer eksplisitt i begrunnelsen av sin reaksjon er J.P. Jacobsen i et brev til Edvard Brandes fra Thistedt 7. august 1874: Brevene Jacobsen skrev til Edvard Brandes, er trykt i Tilskueren 1886, året etter Jacobsens død. Det kan vel styrke inntrykket av at man i Danmark var mer negativ til Ibsens Julian-drama enn de fleste norske anmelderne var i tiden like etter utgivelsen.

Av et brev fra Ibsen til Hegel 13. november 1873 ser vi at han selv – i det minste så tidlig – var meget tilfreds med den norske mottagelsen: «Af mangfoldige breve fra Norge fremgår det at ingen af mine tidligere bøger har vakt en sådan bevægelse deroppe, som denne. Den har slåt ned selv i kredse, som ellers ikke befatter sig med literatur. Fra Danmark har jeg endnu intet hørt». Også i et brev til Jakob Løkke 23. november uttrykker Ibsen glede over den responsen hans verk har fått i Norge: «At der i mange henseender debatteres for og imot, kan ikke andet end være mig kjært.»